Naturreservatet

Om interessen for naturmangfoldåret er laber i norske media, er i alle fall fagmiljøene på banen. Fagfolk kan ha  vansker med å  formidle sine meninger på folkelig vis, men heldigvis finnes det svært dyktige kommunikatører også blant disse.

 Jeg vil spesielt trekke fram professor i biologi, Dag O. Hessen. Hans bok “Natur – hva skal vi med den?” er meget god i så måte og jeg har tidligere referert fra den her i bloggen. I siste nummer av Barentswatch beskriver han på meget treffende vis årsakene til at enhver art bør vernes fra utryddelse.

 Her et par sitater:

 Det er det faktum at enhver art er et resultat av snart 4 milliarder års ubrutt utvikling, og at enhver art representerer et unikt svar på et sett med utfordringer, som gir grunnlag for en type argument som at arten har ”egenverdi” og et ”moralsk” krav på fortsatt eksistens. Selv for de som ser dette som føleri og subjektiv argumentasjon er det allikevel gode grunner til å bevare mest mulig av vårt mangfold. Vi vet fortsatt så sørgelig lite både om hvilke funksjon de ulike artene har i økosystemene og deres funksjon i de ofte intrikate næringsnettene. Ut fra en ren føre-var betraktning bør de derfor bevares.

 Av og til kan det være nyttig å bli minnet om at vi faktisk avhenger av naturens varer og tjenester. Mange synes å ha glemt dette, og dermed – i en kortsiktig jakt på ved, falle for fristelsen til å sage av greina man sitter på.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nordlig anistjuke er et eksempel på en sterkt truet art i Norge. I følge artsdatabanken er bestanden på maksimalt 620.

2010 er FNs naturmangfoldår. Det avstedkommer ikke de store overskriftene i norske medier.

Det er også året vi skal stoppe tapet av det biologiske mangfoldet. Alle er vel enige om at det er vi langt unna både globalt og nasjonalt.

Kanskje skulle jeg vært skuffet, siden jeg har fulgt konvensjonen fra 2002 i en del tid. Men fordelen med å ikke nå målet, er at man ikke kan stoppe her. Det er naturlig å evaluere resultatet og deretter legge en plan for å nå målet ved et senere tidspunkt. Det at målet er så langt unna rekkevidde i 2010, bør få konsekvenser i form av at tempoet må skrus opp. Det må sterkere virkemidler til.

Hvorfor skal vi så bruke av vår oppmerksomhet og av våre penger for å redde en og annen organisme eller dets leveområde fra å forsvinne? Det kan da ikke gjøre noe – det er jo så mye annet igjen?

Svaret høres ut tilå kunne være: nei, det gjør da ikke noe om en og annen art forsvinner. Problemet er bare at det nå forsvinner arter 100 til 1000 ganger raskere enn for 50 år siden. Det betyr at vi har med en dramatisk utvikling å gjøre.

Dessuten: Alle arter og økosystemer har en funksjon. Med tanke på hvor livsviktige mange organismer har vist seg å være for oss mennesker, er det uansvarlig å utrydde arter fordi de i framtiden kan vise seg å ha stor nytteverdi.  Alle arter er en del av et komplisert samspill som vi mennesker har liten kunnskap om. Ubalanse i økosystemer vil kunne skape utfordringer som vi ennå ikke kjenner konsekvensene av.

Det vi imidlertid vet allerede, er at vi vil trenge robuste og artsrike økosystemer for å kunne takle klimaendringer som kommer.

En annen viktig grunn til å ta vare på biomangfoldet, er at hver enkelt art, hvert enkelt individ har en verdi i seg selv, uavhengig av nytteverdi for oss mennesker.

Det bør også være et poeng i at vi skal ta vare på hva vi har, og gi de neste generasjoner muligheten til å oppleve det samme som oss.

Et rikt naturmangfold har også stor betydning for menneskene som estetisk verdi. Nordmenn oppsøker skog, fjell og andre grøntområder som avkobling. Her får de det de søker; fred og ro –  og øker med det sin trivsel og harmoni.

Nedenfor har jeg listet opp noen momenter som jeg mener bør fokuseres på hvis tapet av biologisk mangfold skal stoppes:

• La minst 5 % av vår produktive skog få utvikle seg uten påvirkning. Sikres gjennom vern. Halvparten av våre truede arter lever i skogen.
• Overordnet plan for utbygging av landbasert vindkraft. Store og verdifulle naturområder står nå i fare for å raseres.
• Storstilt marint vern.

 Kilder til inspirasjon: Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (Sabima), Per Ingvar Haukeland: Dyp glede – med Arne Næss inn i dypøkologien, Dag O Hessen: Natur – hva skal vi med den?, Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar: Norsk natur – farvel?

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En streifende ulv har skapt betydelig medieoppmerksomhet i Telemark og Vestfold. I kjølvannet av dette er det interessant å se litt på hvilke uttalelser som dukker opp.

 De lokale rovviltkontaktene og Statens naturoppsyn uttaler i hovedsak at de følger rapporter om ulvens bevegelser nøye, og oppfordrer alle om å rapportere om sporfunn.

Minst to bondelagsledere har uttalt seg i media. Leder av Telemark bondelag, Kjell Sølverød uttaler følgende til Varden: – Det vil være helt uaktuelt for Telemark Bondelag å se på at ulv er i ferd med å etablere seg i Telemark. Journalisten spør videre: -Men er det ikke fint at det er liv i naturen? Sølverud svarer: -Jo, litt liv skal det jo være, men ulv er det ikke aktuelt å akseptere her. Så dette er ikke noen gledens dag akkurat.

Ganske raskt kom det også en søknad om fellingstillatelse på ulven fra Lardal bondelag i samarbeid med Siljan og Kongsberg bondelag. Leder i Lardal bondelag uttaler følgende til NRK Østafjells: – Vi håper å få felt ulven så fort som mulig, og helst før beitesesongen til våren.

Det tas aldri temperaturen på folkemeningen i slike øyeblikkssaker, i motsetning til hva man gjør med politiske partier når en eller annen politiker har dummet seg litt ut. Derfor kan det ikke sies noe bastant om folkets mening om hvorvidt denne ulven har livets rett. Men vi kan jo titte litt på hva som rører seg i forskjellige nettmedier – som kanskje er det mest relevante stedet å fange opp meninger i nåtiden. Ser man på de ulike lokalmediene som dekker ulvesaken, viser en enkel statistikk pr. 16/1-10 at omtrent 80 prosent av kommentarene er positive til ulvens besøk. En digital underskriftskampanje på underskrift.no har pr nå 611 underskrifter til fordel for ulvens tilstedeværelse. Det finnes ingen kampanje for det motsatte.

 Min kommentar på bakgrunn av alt dette, er at det virker som bondelagene er svært i utakt med hva folk flest mener. Det er interessant å merke seg den bastante holdningen om at ulven må bort, til tross for at det ikke går dyr på beite og at ulven ikke har gjort noe skade på husdyr. Jeg tror ikke bondelagene med denne holdningen gjør sin egen næring noen god tjeneste ved å framvise slike holdninger for hele distriktet befolkning. Det utviser en svært lav toleranse og gir tydeligvis mange mennesker en forverret innstilling til bønder generelt. Vi trenger etter min mening mer enn noen gang før en fornyet tillit til landbruksnæringen. Den norske bonden forvalter tross alt viktige primære verdier som natur, landskap og ikke minst matproduksjon.

Jeg tror bondelagene heller burde utvise en økt toleranse når skadepotensialet er så lite som i dette tilfellet. I det øyeblitt ulven virkelig gjør skade, vil saken stille seg annerledes. Om bondelagene da protesterte, ville forståelsen blant folk øke betraktelig. Det er stor oppslutning i befolkningen om de internasjonale forpliktelsene vi har vedrørende ulv og andre rovdyr. Ulven finnes i et svært lite antall i Norge fortsatt, og ville vært utryddet om ikke våre naboland hadde en bedre forvaltning enn vi har.

Så jeg sender følgende oppfordring til Norges Bondelag nasjonalt og lokalt: øk deres troverdighet ved å utvise mer toleranse og vis større vilje til konstruktive løsninger i stedet for å kreve avliving.

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Verdens øyne er for tiden rettet mot København, hvor skjebnen til svært mange mennesker på denne jorda kan avgjøres. Klimatoppmøtet er klodens viktigste møtested akkurat i disse dager.

I kveld, sånn ca halv elleve, slo jeg opp på aftenposten.no og nyheten slår mot meg om at det plutselig er blitt til et håp om å få til en form for avtale. Det er ikke overraskende at aftenposten.no har saken som ubestridt toppsak. Jeg surfer videre og slik så toppsakene ut i landets største aviser ca kl 22.27:

Ja,ja, kjære VG. Noen ganger kunne prioriteringene vært vektet mer mot viktighet enn mot salgbarhet.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Valget i Norge er over og vi har gitt Sp, Ap og SV fire nye år i maktens korridorer. Her er mitt hjertesukk som jeg skulle ønske ble bragt inn i Sorie Moria vol. 2.

Natur er vårt eksistensgrunnlag. Vi tapper våre naturressurser i et stadig større tempo både her i Norge og overalt ellers på kloden. Jeg vil anta at Soria Moria volum 2 kan være starten på en ny utbyggingsbølge av såkalt grønn energi. Jeg tenker på vindkraft og vannkraft. Husk da å ta med følgende i regnestykket. Vind- og vannkraft er riktignok CO2-fritt når det er ferdig utbygget. Men kostnadene vil bli store. Naturødeleggelsene vil bli enorme. Nye store arealer legges under grus og asfalt. Leveområder og økosystemer splittes opp. Akkurat det vi ikke trenger mer av. Vi trenger ikke løse ett miljøproblem ved å forsterke et annet.

Hvert enkelt inngrep kan synes udramatisk. Men summen av inngrep vil gi stor virkning. Se bare på hvordan vi har stelt med vår villmark. Tre fjerdedeler av den har gått tapt siden 1900.

Globalt vet vi at det allerede er krise mtp tilgangen på ressurser. Menneskets fotavtrykk, dvs etterspørselen etter biologiske ressurser, er på rundt 22 hektar per person, mens jordens biologiske kapasitet er på rundt 16 hektar (Berntsen & Hågvar, 2008).

Det bør være regjeringens oppgave for de fire neste år å sørge for at vi her i landet kommer inn på en langt mer bærekraftig kurs enn den vi holder nå. Det er helt grunnleggende å starte med naturen. Vi må gi naturen en mye høyere pris – en pris som den fortjener.

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den alvorlige klimakrisa i verden skulle tilsi at valget i Norge anno 2009 ble et miljøvalg. Slik har det slett ikke blitt og er du en som bryr du deg om klima og miljøvern handler partivalget stort sett om valg mellom ille, verre eller verst.

Jeg har lenge fulgt med på de politiske partienes miljøpolitikk i teori og praksis. Foran valget om noen få dager, er det lite å glede seg over. Her er min dom over de største partiene.

Ap:Tør ikke ta standpunkt i Lofoten-saken før etter valget. Det er en dårlig miljøløsning. All erfaring tilsier at Ap vil velge bort miljøhensyn til fordel for sysselsetting.

Har i praksis ikke vist noe miljøinitiativ i regjering. Har heller ingen interesse av biologisk mangfold – på lokalplan kjemper Ap-representantene i mot bevaring av viktige områder.

Sp:Pådriver for fornybar energi, og det skjønner vi jo hvorfor når vi går på lokalplan. De ønsker at hver enkelt grunneier skal kunne hente strøm fra hver minste bekk – gjerne også i vernede vassdrag. Vindmøller skal få bygges uten overordnede planer. Sp er politikkens desiderte versting når det handler om vårt livsgrunnlag – det biologiske mangfold. De stritter imot ethvert verneforslag, kjemper for at grunneiere skal få bygge hytter hvor som helst, og er på toppen av det hele svært tydelige på at naturvern må vike for fornybar energi. Det synet er svært ulogisk i og med at det ikke er særlig bærekraftig å løse et miljøproblem med å forsterke et annet.

SV:Har mange gode visjoner i teorien, men har ikke fått preget regjeringen i særlig miljøvennlig retning. Er også i litt for stor grad teoretikere, mange av dagens topper i partiet har liten miljøkunnskap og har heller ikke sine hovedinteresser den retningen. Selv den gamle miljømannen Erik Solheim har mistet det meste av glansen. Partiet er tydelige forkjempere av frivillig vern av skog. En løsning som i noen tilfeller kan være ”konfliktdempende”, men som i praksis betyr at skogeiere/skogeierforeninger sitter som bukken med havresekken. Naturfaglig sett er frivillig vern en fiasko.

H:Partiet som snakker tydeligst med to tunger. Har en ganske miljøvennlig profil i partiprogrammet, men handler på en helt annen måte i den praktiske lokalpolitikken. Oftest er det partiets ekstreme fokus på individets frihet som fører til at miljøhensyn må vike. Eksemplene er utallige når det gjelder dispensasjoner til utbygging i strandsone og på fjellet, vernesaker m.m. Partiet har dessuten et velkjent fokus på økt veibygging og økt personlig rikdom (reduserte skatter), som ikke er forenelig med miljøvennlighet.

KrF:Har som H et ganske godt partiprogram, og har også inne viktige kritiske innspill til vår vekstkultur og forbrukssamfunn. Problemet med KrF ligger også i den politikken som blir utøvet i praksis, særlig lokalt. Ofte er KrF i allianse med H og KrF og tar veldig få miljøhensyn i disse valgene.

V:Er omtrent på linje med SV i teoretisk miljøvern. Godt program, og tydelig standpunkt i Lofoten. Men lokalt er ikke partiet nok fokusert på miljøvern. Tar få initiativ i miljøsaker, og har også inntatt motsatte standpunkter i konfliktfylte saker som for eksempel vernet i Trillemarka.

FrP:Framstår fullstendig uten troverdighet i nesten alle miljøsaker. Det er litt miljøprofil å finne i programmet, men prioritering av miljø kommer alltid som siste prioritet i praksis. Vil utrydde ulven – et syn partiet deler med Sp og H.

En felles svakhet som nesten alle partier avdekker, er at de ønsker lokal miljø- og naturforvaltning uten å nevne de store svakhetene det har. I utgangspunktet bør lokal forvaltning være av det gode. I miljøsaker har det vært tvert det motsatte. Strandsonen er et strålende eksempel på dette. Det ser virkelig ille ut langs hele sørlandskysten og i Oslofjorden. SFT og DN har i høst offentliggjort en undersøkelse som konkluderer med at kommunene har en lang vei igjen å gå før de ivaretar sitt ansvar for forurensning og naturforvaltning. Dette burde partiene være mer ydmyke for.

Det er verdt å nevne Miljøpartiet De Grønne. Dette partiet har faktisk et partiprogram der utfordringer og løsninger på miljø er formulert på en måte som gjør partiet veldig troverdig. Man kan tydelig se at her ligger mye engasjement og god kunnskap i bunnen. Det store problemet med MDG er selvsagt at partiet har mikroskopisk oppslutning og dermed svært lite makt.

Konklusjon: som miljøvelger er det riktig vanskelig å velge parti. Ingen av partiene med håp om en viss innflytelse har vist tilstrekkelig mot i miljøsaker. Derfor blir det nok selv for miljøvelgere enklest å velge parti utfra andre saksområder enn miljø. Dessverre.

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Formelt vern av norsk natur, og skog i  særdeleshet, er  en av mine viktigste fanesaker. I Norge i dag forbruker vi store mengder natur hvert år. Det ødelegger for kommende generasjoner.

I følge NINA (Norsk institutt for naturforskning) bør vi verne minst 4,5 % av den produktive barskogen. Vi har til nå vernet omtrent 1,5 %.  Vernetakten i dag tilsier at det vil ta mange tiår før vi er oppe i 4,5 %.

Jeg har nylig lest Dag O. Hessens bok “Natur – hva skal vi med den?” fra 2008, og han beskriver temaet så godt at jeg tillater meg å referere ham her:

“Det er viktig å gjenta at vern av arter og areal ikke bare er et vern for naturens egen skyld. I siste instans dreier dette seg vel så mye om menneskelige behov både i form av opplevelsesverdi og det at summen av intakte  økosystemer globalt er essensielt for klodens klimaregulering og vår egen eksistens. Det som kan fremstå som en “natur eller menneske” – eller “by mot land” -konflikt på kort sikt, får andre perspektiver om man hever blikket og utvider tidshorisonten. Ideelt bør vern ha lokal forankring, og det er ikke vanskelig å forstå grunneieres frustrasjon over det som kan oppfattes som sentralstyrte overgrep. Det er grunn til å utvise raushet både i form av erstatning og annet i slike saker. På den annen side: Rammebetingelsene endrer seg, Der generasjoner forvaltet skog og annen utmark på skånsomt vis etter odelsprinsippet, står det plutselig en dag tomtekjøpere i kø og er villig til å legge en halv million på bordet for et mål av denne naturen, og gjerne det firedobbelte om det står en hytte der. I år (2008) er det anslått at det vil bygges 670 000 kvadratmeter fritidsbygg(…), og det betyr trolig 7000 tusen nye bygg. (…) Det er på denne bakgrunnen man også må se den langvarige konflikten om vern av Trillemarka(…). Det er ikke vanskelig å forstå grunneierens frustrasjon, men fremtiden vil takke oss. Det er ikke tidligere generasjoners skjøtsel som er problemet, det er risikoen for kommende generasjoners salg til nedbyggingsformål. Det skal usedvanlig sterk rygg til for å takke nei til millioninntekter ved salg av lavproduktiv fjellskog. På lang sikt kan intakt natur vise seg å ha den største verdien, men så var det dette med diskonteringen…”

Et annet poeng jeg selv har vært innom i mine artikler, beskriver også Hessen i sin bok. Jeg siterer igjen:

“Eiendomsrett til natur har ikke bare en juridisk side, det har også en moralsk side. Det bør i større grad være slik at man som grunneier til natur og utmark ser seg som forvalter for etterkommere. Det er ikke noe galt i å bruke naturen og høste av den, men den juridiske eiendomsrett gir ingen moralsk rett på vegne av fremtidige generasjoner både av egen slekt, egen art – og andre arter – til å forbruke natur.”

Mange politikere har framført påstanden om at plan- og bygningsloven er sterkt nok verktøy til å bevare natur og ønsker mindre bruk av formelt vern. Men erfaring viser tydelig at formelt vern er det eneste som duger i praksis. Skal det gjøres en utbygging blir raskt LNF-områder omregulert. Glimrende illustrasjoner på dette finner du i boka til Simund Hågvar og Bredo Berntsen “Norsk natur-farvel?” fra 2007.

Vurdert til: av 31 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vinteren har  også festet grepet sør i landet i år. Når snøen legger seg i tykke lag på trærne,  er naturen enda vakrere enn vanlig. Slik ser det ut på mine skiturer for tiden. Jeg får ladet batteriene. Med god margin.

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Medias dekning av rovdyr kan være pussig lesning. I dag var det en overskrift fra Østlendingen som vekket min interesse: "Ulveparet sett nær 2.000 rein".

Jasså? To ulver har altså sett to tusen reinsdyr? For en nyhet! Det er sannelig ikke ofte to ulver ser to tusen reinsdyr!

For min egen regning kan jeg jo føye til: Ikke ofte i Norge i alle fall – her har vi jo knapt ulv.

Når så det naturlige skjer – at ulven før eller senere forsyner seg av matfatet, så kan vi vente på en gjenganger av en overskrift: "ulven er en drapsmaskin" osv.. . Bjørnen, jerven og gaupa får ofte samme karakteristikk – de er drapsmaskiner. Snedig hvordan naturlig og normal atferd hos rovdyra kan ha en slik voldsom nyhetsverdi.

Jeg håper snart at mediene hever seg et par hakk fra lavmålet som nå dominerer rovdyrdekningen. Formidling av skremselspropaganda er som alltid populært for media. Kan jeg håpe på en viss bedring på dette feltet også?

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Statistisk Sentralbyra har kommet med en ny, nedslående rapport om bygging i 100-meters beltet. Fortsatt gir kommunene dispensasjon til bygging i meget stor skala. Fortsatt gjøres allmennehetens områder om til private hager.

I følge SSB har det i 2007 vært en nedgang i antall dispensasjoner fra det generelle byggeforbudet i strandsonen. Men hva hjelper det når det er snakk om en reduksjon fra 808 til 767? Med samme reduksjonstakt vil det likevel være snakk om svært lang tid før vi i Norge er ned på et akseptabelt nivå. Innen den tid vil svært mange naturperler langs kysten være rasert for fremtidens generasjoner.

Det bemerkelsesverdige i denne sammenheng er at det i de senere årene har vært stort fokus på strandsonen. Flere miljøvernministre har gitt tydelige signaler til kommunene om å stramme inn. På toppen av det hele har Riksrevisjonen klart uttalt at dette er i strid med Stortingets mål (les her). Hvordan er det da mulig at presset fortsatt er like stort?

Fra flere politiske partier registrerer jeg følgende holdning:

-Plan- og bygningsloven gir naturen inkl. strandsonen tilstrekkelig beskyttelse.

-Kommunene må styre strandsonen selv.

Hvordan kan dette forsvares når vi ser på tallene fra SSB? 

Les mer hos SSB om strandsone. 

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende